Den økonomiske vekstens natur og kultur

For at øko­no­mi­en skal vokse, må sfæ­ren av varer og tje­nes­ter som sel­ges for pen­ger også vokse. Pen­ger må dek­ke fle­re og fle­re av våre behov. Brutto nasjo­nal­pro­dukt er, når det kom­mer til styk­ket, defi­nert som den tota­le meng­den varer og tje­nes­ter et land pro­du­se­rer; og kun de som sel­ges for pen­ger tel­ler med.

Om jeg pas­ser bar­na dine gra­tis, tel­ler ikke øko­no­me­ne det som en tje­nes­te som inn­går i BNP. Hand­lin­gen kan ikke bru­kes for å ned­be­ta­le gjeld, og jeg kan ikke gå på butik­ken og si «jeg pas­set nabo­ens barn i mor­ges, så gi meg litt mat, er du snill». Men der­som jeg åpner en barne­hage og tar betalt av deg, da har jeg skapt en «tje­nes­te». BNP øker, og øko­no­me­ne vil si at sam­fun­net har blitt rike­re. Jeg har bidratt til øko­no­misk vekst og økt ver­dens god­hets­nivå. «Goder» (engel­sk: goods, som også betyr varer, overs.anm.) er ting du beta­ler pen­ger for. Pen­ger = Gode: det er vår tids­al­ders lik­ning.

Det sam­me gjel­der om jeg hog­ger ned sko­gen og sel­ler tøm­me­ret. Så len­ge sko­gen står der, util­gjen­ge­lig, er den ikke noe gode. Den blir kun et «gode» når jeg byg­ger en skog­svei, hyrer inn arbei­de­re, hog­ger den ned, og frak­ter den til en kjø­per. Jeg omdan­ner sko­gen til tøm­mer, en vare, og BNP øker. På sam­me måte er det om jeg kom­po­ne­rer en ny sang og deler den fritt; da øker ikke BNP, og sam­fun­net anses ikke noe rike­re. Men hol­der jeg på opp­havs­ret­ten og sel­ger den, da blir den et gode. Eller jeg kan fin­ne et tra­di­sjo­nelt sam­funn der medi­si­nen er basert på urter og sja­ma­nis­me, øde­leg­ge kul­tu­ren deres og gjø­re dem avhen­gi­ge av far­ma­søy­tisk medi­sin som de må kjø­pe, kas­te dem ut av leve­om­rå­de­ne sine slik at de ikke kan leve selv­ber­get og må kjø­pe mat, ryd­de sko­gen og anset­te dem på en banan­plan­ta­sje – og jeg har gjort ver­den rike­re. Jeg har brakt virk­som­he­ter, rela­sjo­ner og natur­res­sur­ser inn i pen­ge­nes sfæ­re.

Hver gang noen beta­ler for noe hun tid­li­ge­re fikk i gave eller gjor­de selv, øker ver­dens «god­hets­nivå». Hvert tre som hog­ges ned for å lage papir, hver ide som fanges og gjø­res til intel­lek­tu­ell eien­dom, hvert barn som bru­ker data­spill iste­den­for å ska­pe sin egen fan­tasi­ver­den, hver men­nes­ke­li­ge rela­sjon som omdan­nes til en betalt tje­nes­te tar et styk­ke ut av de natur­li­ge, kul­tu­rel­le, ånds- og sosia­le all­men­nin­ge­ne og gjør det om til pen­ger.

Det stem­mer at det er mer effek­tivt (målt i arbeids­ti­mer) at barne­hage­an­sat­te pas­ser en stor barne­flokk enn at en gjeng hjem­me­væ­ren­de for­eldre gjør det selv. Det er også mer effek­tivt å dri­ve jor­der på fle­re tusen mål med mega­trak­to­rer og kje­mi­ka­lier enn å få fram like mye mat fra hundre små­bruk med manu­el­le verk­tøy. Men all den­ne effek­ti­vi­te­ten har ver­ken gitt oss mer fri­tid eller dek­ket noen grunn­leg­gen­de nye behov. Effek­ti­vi­te­ten fører til at vi dek­ker tid­li­ge­re behov i ende­løs, gro­te­sk over­flod, inn­til vi har ska­pet fullt av klær og sko som kna­pt bru­kes før de hav­ner på dyn­ga.

Men­nes­kets begrense­de behov skap­te vans­ker helt til­bake i begyn­nel­sen av indu­stri­ens tids­al­der, først i tekstil­in­du­stri­en. Hvor man­ge plagg tren­ger en per­son når det kom­mer til styk­ket? Løs­nin­gen på den tru­en­de over­pro­duk­sjons­kri­sen var å få folk til å over­opp­fyl­le beho­vet for klær. Mote­in­du­stri­en kom på banen, og opp­ford­ret på en over­ras­ken­de bevis­st og kynisk måte alle som øns­ket være noe i sam­fun­net om å føl­ge med på kles­mo­ten. Noe av grun­nen til at folk omfav­net det­te er at klær spil­ler en spe­si­ell rol­le i alle kul­tu­rer; de dek­ker hel­li­ge, gle­des­fyl­te, alvors­tun­ge og lek­ne behov og bidrar vesent­lig til det dype­re beho­vet for sosial iden­ti­tet. Å pyn­te krop­pen er like natur­lig for oss som å kryd­re maten. Poen­get er at ingen nye behov ble dek­ket. Mer og mer pro­duk­sjon ble viet dek­ning av det sam­me beho­vet, i ende­løs over­flod.

Den sam­me indu­stria­li­se­rin­gen som før­te til masse­pro­duk­sjon av teksti­ler før­te også til den sosia­le opp­løs­nin­gen som la tra­di­sjo­nel­le fel­les­skap i grus og gjor­de folk mot­ta­ke­li­ge for mote­in­du­stri­en. Jeg beskrev det­te i en noe bre­de­re sam­men­heng i min tid­li­ge­re bok The Ascent of Huma­ni­ty:

For å inn­fø­re for­bru­ker­kul­tu­ren i en tid­li­ge­re iso­lert kul­tur, må du først øde­leg­ge dens iden­ti­tets­fø­lel­se. Slik gjør du det: Bryt opp veven av gjen­si­dig­het ved å inn­fø­re for­bruks­va­rer fra utsi­den. Under­grav selv­re­spek­ten med gla­mo­rø­se bil­der av Ves­ten. For­ned­re myto­lo­gi­en gjen­nom misjo­ne­ring og viten­ska­pe­lig utdan­ning. Plukk fra hver­and­re den tra­di­sjo­nel­le kunn­skaps­over­fø­rin­gen ved å inn­fø­re skole­gang med pen­sum uten­fra. Øde­legg det loka­le språ­ket ved å dri­ve sko­le­ne på engel­sk eller et annet nasjo­nalt eller ver­dens­språk. Kutt bån­de­ne til leve­om­rå­det ved å impor­te­re bil­lig mat som gjør lokalt jord­bruk ulønn­somt. Da vil du ha skapt et folk som leng­ter etter sis­te mote innen jogge­sko.

Over­pro­duk­sjons­kri­sen som opp­står når et behov i all­min­ne­lig­het er opp­fylt løses med å eks­por­te­re den til et annet behov. Et til­sva­ren­de per­spek­tiv er at det ene fel­les­ei­et etter den andre – natur­li­ge, sosia­le, kul­tu­rel­le og ånds­all­men­nin­ger – omdan­nes til eien­dom og pen­ger. Når den sosia­le kapi­ta­len som lig­ger i å lage klær (dvs. fer­dig­he­te­ne, tra­di­sjo­ne­ne og hvor­dan de føres videre) er gjort om til en vare, og ingen len­ger lager klær uten­for penge­øko­no­mi­en, da er det på tide å sel­ge enda mer klær ved å øde­leg­ge andre iden­ti­tets­ska­pen­de sosia­le struk­tu­rer. Iden­ti­tet blir en vare, og klær og andre for­bruks­va­rer blir iden­ti­te­tens sted­for­tre­de­re.

Gavens sosial­øko­lo­gi – de del­te fer­dig­he­te­ne, skik­ke­ne og sosia­le struk­tu­re­ne som dek­ker våre behov – er en like­så rik kil­de til rik­dom som natu­rens og jor­das under­lig­gen­de øko­lo­gi. Spørs­må­let er hva som skjer når all den­ne fel­les kapi­ta­len tappes ned? Hva skjer når det ikke len­ger fin­nes fisk som kan bli til sjø­mat, ingen fle­re sko­ger som kan bli til papir, ikke mer mat­jord som kan bli til suk­ker, ikke len­ger noe folk gjør for hver­and­re uten å ta betalt?

Det­te bur­de jo ikke vært noen kri­se i det hele tatt. Hvor­for må vi fort­set­te å vokse? Om det er slik at alle våre behov dek­kes med sta­dig øken­de effek­ti­vi­tet, hvor­for kan vi ikke bare job­be mindre? Hvor­for har den love­de fri­ti­dens tids­al­der ald­ri ankom­met? Som vi skal se, vil den ald­ri ankom­me gitt vårt nåvæ­ren­de penge­sys­tem. Ingen nye tek­no­lo­gis­ke vid­undre kan gjø­re noe med det. Penge­sys­te­met vi har arvet vil all­tid tvin­ge oss til å vel­ge vekst over fri­tid.

En kan si at pen­ge­ne har dek­ket ett behov som vir­ke­lig var udek­ket tid­li­ge­re: men­neske­ar­tens behov for å vokse og sam­hand­le mel­lom mil­lio­ner og mil­li­ar­der av indi­vi­der. Beho­ve­ne for mat, musikk, for­tel­lin­ger, medi­sin og så videre er muli­gens ikke bedre dek­ket enn i stein­al­de­ren, men vi er for første gang i stand til å ska­pe ting som kre­ver sam­ord­net inn­sats av mil­lio­ner av spe­sia­lis­ter over hele klo­den. Pen­ge­ne har lagt til ret­te for utvik­lin­gen av en men­nes­ke­lig meta-orga­nis­me med sju mil­li­ar­der cel­ler, men­neske­ar­tens kol­lek­ti­ve kropp. De fun­ge­rer som et sig­nal­mo­le­kyl som sam­ord­ner bidra­ge­ne til indi­vi­der og orga­ni­sa­sjo­ner for for­mål som mindre grup­per ald­ri vil­le kun­ne opp­nå. Alle beho­ve­ne som pen­ge­ne har skapt eller over­ført fra det per­son­li­ge til det stan­dar­di­ser­te har vært en del av orga­nis­mens utvik­ling. Sågar mote­in­du­stri­en har vært en del av den, som et mid­del for å ska­pe iden­ti­tet og følel­se av til­hø­rig­het som strek­ker seg over vid­strak­te sosia­le avstan­der.

Som en fler­cel­let orga­nis­me tren­ger men­nes­ke­he­ten som fel­le­s­kap sine orga­ner, under­sys­te­mer og sam­ord­nings­me­ka­nis­mer. Pen­ger har, sam­men med sym­bols­ke kul­tur­ut­trykk, kom­mu­ni­ka­sjons­tek­no­lo­gi, utdan­ning og så videre, spilt en avgjø­ren­de rol­le for å utvik­le dis­se. De har også fun­gert som et vekst­hor­mon – sti­mu­lert til vekst og styrt måten veks­ten har uttrykt seg på. Idag vir­ker det som vi står ved veks­tens ytter­gren­se, og såle­des slut­ten på men­nes­ke­he­tens barn­dom. Alle orga­ne­ne er full­voksne; noen av dem har til og med utspilt sin rol­le og kan trek­ke seg til­bake. Vi er i ferd med å mod­nes. Kan­skje står vi på ters­ke­len til å ven­de vår nyfun­ne mil­li­ar­de­nes ska­per­kraft mot sitt mod­ne for­mål. Kan­skje gjør det at vi tren­ger en ny type pen­ger, en som fort­satt kan koor­di­ne­re den ufat­te­lig kom­plek­se meta-men­nes­ke­li­ge orga­nis­men, men som ikke len­ger tvin­ger den til å vokse.

Artik­ke­len er et utdrag fra kapit­tel 5 av boka Sacred Eco­no­mics, som kan leses i sin hel­het på nett. Over­satt av Jar­le Fager­heim.

Ingen svarinnlegg så langt.

wpDiscuz