Grønn brytningstid

For noen år siden så jeg en idyl­lisk liten natur­film. Brått skif­tet sce­nen. Hundre­vis av døde fugler, med krop­pen full av plast­av­fall. Et par år sene­re spred­de en forsk­nings­ba­sert nyhet seg via sosia­le medi­er, om fiske­yn­gel som spi­ser plast­frag­men­ter som ung­dom spi­ser junk­food. Der­fra strek­kes lin­jen videre til hva­len som nylig døde med maven full av plast. 

Plas­tens spred­ning vek­ker et inder­lig enga­sje­ment i meg, mer inder­lig enn klima­sa­ken. Fin­nes det et mer tyde­lig sym­bol på hvor ille det står til, og hvor skyl­dig vi men­nesker er? Spørs­må­let tref­fer sta­dig fle­re men­nesker, også uten­for de tra­di­sjo­nel­le miljø­par­ti­ene. Natu­ren og vår øde­leg­gel­se av den har blitt et poli­tisk tema, og vil bli det i øken­de grad. Men hvor­dan den­ne poli­tik­ken vil for­to­ne seg er ikke gitt. 

Vi lever i en bryt­nings­tid. Kan­skje fram­ti­dens his­to­ri­ke­re vil si at vi befant oss midt i en revo­lu­sjon. Jeg skri­ver kan­skje, for det er ingen for­unt å vite hvor ver­den vil beve­ge seg.

Med dis­se orde­ne inn­le­des min bok1 Fra evig vekst til grønn poli­tikk, Vidar­for­la­get 2016 om den grøn­ne poli­tik­ken. Det­te er nem­lig hva boka hand­ler om. Ikke miljø­pro­ble­me­ne i seg selv. Ikke en lis­te med gode løs­nin­ger. Jeg befin­ner meg sna­re­re et sted mel­lom dis­se to, i det rom­met der vi omdan­ner natu­ren, mil­jø­et og kli­ma­et til et poli­tisk tema, som bely­ses, pro­ble­ma­ti­se­res, dis­ku­te­res og søkes for­stått på den ene eller andre måten. Innen­for det­te fel­tet møter vi et avgjø­ren­de bryt­nings­punkt, mel­lom øko­no­misk vekst og øko­lo­gisk begrens­ning. Bely­ser vi grense­fla­ten mel­lom dis­se to, er det mulig å iden­ti­fi­se­re tre poli­tis­ke tanke­spor som brynes mot hver­and­re, og der spil­let mel­lom dem er åpent, uav­klart og poli­tisk vik­tig.

Jeg tror nok de fles­te i dag tar natur­øde­leg­gel­sen på alvor. Like­vel kan det for den utål­mo­di­ge vir­ke som om ingen­ting skjer. Veks­tens logikk har så mye kraft i seg. Nors­ke poli­ti­ke­re snak­ker det ene øye­blik­ket med sto­re ord om end­rin­ge­ne som må kom­me, for så i nes­te øye­blikk å si ja til både gruve­av­fall i fjord­e­ne og olje­bo­ring i nord­om­rå­de­ne.

Hva hand­ler det­te om, spør vi med kri­tisk enga­sje­ment. Kapi­ta­lis­men sier noen, indu­stria­lis­men sier andre. Men inn­går ikke også nasjo­nal­sta­ten, demo­kra­ti­et, vel­ferds­ord­nin­ge­ne, befolk­nin­gens øns­ker og for­bru­ker­nes kjøpe­lyst her, i et kom­plekst sam­spill der evig vekst i BNP blir et uunn­gåe­lig krav? Er vi ikke alle inn­kaps­let i en dis­kurs der vekst, vel­stand og fram­skritt er opp­høyd til selve måle­stok­ken på om vi lever i et godt sam­funn?

Den katols­ke kir­kens pave Frans er blant de man­ge som utford­rer oss til å fin­ne en ny vei. I sin ency­k­li­ka Lau­dato Si (pub­li­sert i mai 2015) hen­ven­der han seg til hele men­nes­ke­he­ten, og ber oss ska­pe en ny øko­lo­gisk dags­or­den, der vi jus­te­rer våre ver­di­er, begren­ser vår livs­ut­fol­del­se, toner ned vårt for­bruk. Det er et radi­kalt bud­skap som tar form her. En kri­tikk av ide­en om evig vekst som sam­funns­ut­vik­lin­gens motor, og et til­hø­ren­de krav om grønn trans­for­ma­sjon av leve­må­ten vår. De som slut­ter seg til den­ne kri­tik­ken, kan til­la­te seg å si det som vekst­po­li­ti­ker­ne ald­ri vil ha mot til å si: «Vi har det mate­ri­elt bra nok. For­bru­ket bør dem­pes. Livs­kva­li­tet hand­ler om mer enn pen­ger og evig øken­de leve­stan­dard».

Man­ge vil nok kun­ne lese set­nin­ger som det­te, og aner­kjen­ne at de egent­lig er både san­ne og ukon­tro­ver­si­el­le. Der­som de set­tes i sys­tem og frem­mes som et hel­het­lig bud­skap om en alter­na­tiv sam­funns­ut­vik­ling, opp­le­ves de like­vel som radi­ka­le og tru­en­de, even­tu­elt nai­ve og lat­ter­li­ge. Anta­ge­lig for­di de bry­ter med fun­da­men­tet for det sam­fun­net vi lever i, det vekst­kom­pro­mis­set som ble skapt etter andre ver­dens­krig. Gjen­nom det­te kom­pro­mis­set kun­ne poli­tik­kens røde og blå side enes om at fram­skritt, utjev­ning og vel­stand for alle skul­le sik­res gjen­nom kon­ti­nu­er­lig øko­no­misk vekst. Opp­sto det utford­rin­ger under­veis, var all­tid løs­nin­gen den sam­me; pro­ble­mer skapt av veks­ten kun­ne løses gjen­nom ytter­li­ge­re vekst. 

Slik kom vekstme­ka­nis­men til å bli for­ank­ret i det moder­ne sam­fun­nets virke­må­te, i spil­let mel­lom mar­keds­kref­ter, men­nes­ke­li­ge behov, vel­ferds­ord­nin­ger og stat­li­ge inter­es­ser. Det­te sam­spil­let, som man­ge nok så for seg skul­le strek­ke seg inn i uen­de­lig­he­ten, vak­ler i møtet med den radi­ka­le grøn­ne kri­tik­ken. Ikke så rart da at noen rea­ge­rer med å avfeie hele pro­ble­ma­tik­ken – mens andre leter etter en ny mel­lom­løs­ning, som kan møte miljø­pro­ble­me­ne uten å gi for mye slipp på etab­ler­te tanke­må­ter.

I ethvert pro­blem­felt vil vi kun­ne fin­ne varier­te løs­nings­stra­te­gi­er, så også her. De mest saks­ori­en­ter­te betrak­ter miljø­kri­sen med tek­nisk ro. Her gjel­der det å være i bered­skap, jus­te­re avvik, repa­re­re feil og utover det sik­re stø kurs fram­over. De mer visjo­næ­re snak­ker om øko­no­misk, sosial og øko­lo­gisk bære­kraft, og vekt­leg­ger at vi ikke bare skal repa­re­re og til­pas­se, men også fore­byg­ge og til en viss grad jus­te­re kur­sen. Den­ne sis­te vari­an­ten, som har for­ank­ring i Brundt­land-kom­mi­sjo­nens Vår fel­les fram­tid, pre­ges av tek­no­logi­op­ti­mis­me og instru­men­tel­le løs­nings­stra­te­gi­er, sam­ti­dig som en leg­ger vekt på for­plik­ten­de sam­ar­beid mel­lom uli­ke aktø­rer, med sik­te på å utvik­le rasjo­nel­le, fram­tids­ret­te­de løs­nin­ger.

Hvis vi beskri­ver vekst­po­li­tik­ken som «tese» og den radi­ka­le grøn­ne kri­tik­ken som «anti­te­se», kan den etab­ler­te bære­kraft­po­li­tik­ken fram­stil­les som en «syn­te­se»: en balan­sert moder­ni­se­rings­lin­je som tar med seg det beste fra de to andre, og brin­ger utvik­lin­gen videre. 

Befin­ner ikke dagen poli­tis­ke land­skap seg nett­opp innen­for den­ne hori­son­ten? Det er bare å se seg rundt, så opp­da­ger vi alle til­ta­ke­ne, gre­pe­ne og krum­sprin­ge­ne som gjø­res for å inte­gre­re vekst og miljø­vern i en ny hel­het. Slik legi­ti­me­res det at vi kan fort­set­te langs sam­me spo­ret som før, bare med jus­tert virke­mid­del­bruk. Veks­ten kan fort­set­te, om den ven­des i mer miljø­venn­lig ret­ning. «Så mye vekst som mulig; så mye vern som nød­ven­dig». Er ikke det­te vår tids logikk?

Med dis­se reflek­sjo­ne­ne er de tre tanke­spo­re­ne jeg nevn­te oven­for intro­du­sert:

  • En sterk og uimot­ståe­lig vekst­po­li­tikk
  • En øko­lo­gisk visjon som åpner for et anner­le­des, grønt sam­funn
  • En både/og-diskurs med ambi­sjon om å for­ene vekst og miljø

Mye kun­ne vært sagt om vekst­po­li­tik­ken, som over lang tid har fun­gert som pre­miss for poli­tikk­ut­vik­lin­gen, og som i dagens Nor­ge fun­ge­rer som en syn­te­se mel­lom sosial­de­mo­kra­ti­et og nyli­be­ra­lis­men. Sam­ti­dig er det åpen­bart at den­ne veks­tens poli­tikk ikke er hva den en gang var. Til det har den blitt for hef­tig utford­ret av den grøn­ne mot­dis­kur­sen, med den effekt at mil­jø­et og natu­ren grad­vis har til­kjem­pet seg økt poli­tisk vekt. 

Det er få som i dag frem­mer ide­en om uhem­met vekst. Det vik­tigs­te bryt­nings­punk­tet i vår tid lig­ger der­for mel­lom de to sist­nevn­te vari­an­te­ne: En radi­kal visjon om grønn trans­for­ma­sjon av sam­fun­net brynes mot en selv­sik­ker pro­se­dyre for øko­lo­gisk moder­ni­se­ring. La oss bely­se kam­pen mel­lom dis­se to mer grun­dig.

Kra­vet om grønn trans­for­ma­sjon var lite syn­lig på den nasjo­na­le, poli­tis­ke sce­nen inn­til for få år siden. Gjen­nom de 20 – 25 åre­ne som var gått etter Brundt­land-kom­mi­sjo­nens «Vår fel­les fram­tid» had­de norsk poli­tikk beve­get seg steg for steg inn i den øko­lo­gis­ke moder­ni­se­rin­gens tanke­spor. De poli­tis­ke par­ti­ene had­de jus­tert seg i den ret­nin­gen, og orga­ni­sa­sjo­ner som Bel­lo­na og Zero had­de gjort den til sin kar­rie­r­evei. Miljø­en­ga­sje­men­tet var genuint, men en holdt fast på at end­rin­ge­ne skul­le skje innen­for ram­men av det råden­de para­dig­met.

Det­te illust­re­res av regje­rin­gen Stol­ten­bergs per­spek­tiv­mel­ding fra 2013, som med stor grun­dig­het tar for seg både mulig­he­te­ne for fort­satt øko­no­misk vekst, og nød­ven­dig­he­ten av bedre miljø­vern. Den­ne dob­le dis­kur­sen, der vekst/vern skri­ves inn i og behand­les som del av en fel­les tema­tikk, men ald­ri betrak­tes som noen pro­ble­ma­tisk mot­set­ning, defi­ne­rer dagens nors­ke poli­tikk. Stor­tings­be­hand­lin­gen av per­spek­tiv­mel­din­gen, den 29. april 2013, var sym­pto­ma­tisk i så måte. Ingen pro­te­ster­te på ambi­sjo­ne­ne om økt takt i olje­ut­vin­nin­gen. At Nor­ge AS skul­le bringes videre langs den olje­ba­ser­te veks­tens vei, var ikke et tema for dis­ku­sjon. Miljø- og natur­vern, inklu­si­ve kamp mot klima­end­rin­ge­ne, ble løf­tet fram som vik­tig. Men det­te fram­sto ikke som noe argu­ment for å end­re hoved­ret­nin­gen alle de poli­tis­ke par­ti­ene var eni­ge om.

Sene­re sam­me år skjed­de imid­ler­tid en vesent­lig end­ring. Miljø­par­ti­et De Grøn­ne brøt den poli­tis­ke lyd­mu­ren. Etter å ha vaket rundt 1 % i lang tid, tok det fra juni 2013 av. Jeg var der da det skjed­de, og fikk der­med sjan­sen til å befin­ne meg midt i et av dis­se øye­blik­ke­ne der his­to­ri­ens videre for­løp utset­tes for en jus­te­ring. Vi kjen­ner det videre for­lø­pet. Ras­mus Hans­son kom på Stor­tin­get, norsk poli­tikk had­de fått sin første nyvin­ning siden FrP vant fram på 1970-tal­let. Stor­tings­mel­din­ger ble fra det tids­punk­tet møtt med en mot­stem­me som inn­til da had­de hatt lite gjen­nom­slag i den poli­tis­ke offent­lig­he­ten.

La oss like­vel unn­gå å redu­se­re det­te til en his­to­rie om ett par­ti. Det hand­ler åpen­bart om mye mer. Pave Frans og Miljø­par­ti­et De Grøn­nes er fra hver sin kant uli­ke bidrag til en vidt­fav­nen­de dis­kurs som er virk­som i sta­dig fle­re land over hele ver­den – en glo­bal mot­stem­me som ikke synes kra­vet om mer effek­tiv miljø­po­li­tikk (den domi­ne­ren­de stra­te­gi­en innen­for det jeg har omtalt som øko­lo­gisk moder­ni­se­ring) er til­strek­ke­lig. I ste­det trek­kes kri­tik­ken len­ger, ved at den ven­des mot selve vekst­kom­pro­mis­set. Det vi tren­ger, sier dis­kur­sen, er en grønn trans­for­ma­sjon av sam­funns­li­vet. I den­ne trans­for­ma­sjo­nen må vi vest­li­ge, moder­ne men­nesker lære oss en begrens­nin­gens kunst, slik at vi kan ta litt mindre plass på jord­klo­den.

I året 2017 defi­ne­res ikke norsk poli­tikk av den­ne radi­ka­le stem­men. Men gjen­nom­sla­get har økt, og poten­sia­let er der for at dis­kur­sen skal vokse i kraft i åre­ne fram­over. Det er der­for vik­tig at dens radi­ka­li­tet blir for­stått. I spen­net mel­lom Miljø­par­ti­et De Grøn­ne og pave Frans, åpner det seg et mulig­hets­rom for en omvelt­ning av vår leve­må­te – omtrent som den indu­stri­el­le revo­lu­sjo­nen, bare med grønt for­tegn.

Enn så len­ge er det­te bare en poten­si­ell mulig­het. Vi kan nok anta at så len­ge miljø­kri­se­ne ikke blir for vold­som­me, vil den øko­lo­gis­ke moder­ni­se­rin­gen for­me sam­funns­ut­vik­lin­gen. Når det prates om grønt skif­te og grønn vekst befin­ner vi oss i stor grad innen­for det­te rom­met. Et rom der uli­ke miljø­or­ga­ni­sa­sjo­ner er inklu­dert i tre­parts­sam­ar­bei­det mel­lom stat, nærings­liv og arbeids­ta­ke­re, hvil­ket øker mulig­he­ten til å inkor­po­re­re nye miljø­løs­nin­ger i det eksis­te­ren­de sam­funns­ma­ski­ne­ri­et. Og sam­ti­dig et rom for utnyt­tel­se av nyli­be­ra­le tek­nik­ker, kob­let til et effek­tivt sett av insi­ta­men­ter og anord­nin­ger som kan bidra til noe jus­tert kurs, der grøn­ne løs­nin­ger vel­ges for­di de løn­ner seg. Noen vil omta­le det­te som en grønn­far­get kapi­ta­lis­me, der grøn­ne pri­ser, klima­kvo­ter, grønt skatte­sys­tem osv fram­står som effek­ti­ve grep, og der tek­no­logi­op­ti­mis­men er sterk. 

Når den grøn­ne poli­tik­kens vik­tigs­te virke­mid­ler blir elbi­ler og vind­møl­ler, stor­slåt­te tek­no­lo­gis­ke løs­nin­ger og robu­st sam­funns­or­ga­ni­se­ring, befin­ner vi oss innen­for en øko­mo­der­nis­tisk hori­sont. Det er selv­sagt mulig at det­te vil vise seg å være til­strek­ke­lig. Men vi bør ikke over­se at det­te hand­ler om det pave Frans adva­rer mot: å gjø­re miljø­pro­ble­me­ne til et tek­nisk – instru­men­telt spørs­mål. Det han med styr­ke sier, er at vi i til­legg må se på vår livs­form og vår livs­etikk, og erkjen­ne at øde­leg­gel­sen av natu­ren til syv­en­de og sist hand­ler om hvor­dan vi ten­ker, hvor­dan vi møter det å være en art innen­for et natur­miljø. Fra et slikt utkikks­punkt ser vi at dagens grad­vis mer effek­ti­ve miljø­po­li­tikk er for­ank­ret innen­for det sam­me sys­te­met som har skapt miljø­pro­ble­me­ne.

Når kli­ma­et end­rer seg og havet for­su­res, når natur­land­ska­pet byg­ges ned og det bio­lo­gis­ke mang­fol­det trues, når gif­ter og søp­pel sir­ku­le­rer i natu­ren og inn i næring­skje­den, når havet uten­for stor­by­ene dør og sta­dig fle­re res­sur­ser står i fare for å uttøm­mes, når resis­ten­sen mot anti­bio­tika tru­er med å kas­te ver­den til­bake i epi­de­mier vi trod­de var utryd­det, er det plau­si­belt å beskri­ve det­te som uli­ke effek­ter av en for offen­siv vekst­po­li­tikk. Det er der­for et poeng til etter­tan­ke at så man­ge ten­ker at det sam­me sys­te­met, langs stort sett det sam­me spo­ret, skal red­de ver­den. Det­te er like­vel vår tids rea­li­tet. Den øko­lo­gis­ke moder­ni­se­rin­gen, med dens para­dok­sa­le sam­men­kob­ling av mot­set­nings­ful­le kom­po­nen­ter, vil sann­syn­lig­vis domi­ne­re så len­ge det er håp om å lyk­kes.

Den mer radi­ka­le tan­ken om grønn trans­for­ma­sjon kan sym­bo­li­se­res ved at flag­gets rødt, hvitt og blått gis en reell grønn inn­ram­ming. En slik end­ring av hvor­dan vi ten­ker vir­ke­lig­he­ten er nok langt unna rea­li­se­ring. Men nett­opp der­for er det vik­tig at noen fram­hol­der trans­for­ma­sjo­nens tanke­spor. Selv om den grøn­ne visjo­nen ikke vin­ner kon­kre­te avstem­nin­ger på Stor­tin­get og i kom­mune­sty­rer, repre­sen­te­rer den noe grunn­leg­gen­de vik­tig: en utford­ring av ide­en om at det ikke skul­le fin­nes andre mulig­he­ter enn vekst/vern-dublettens selv­sik­re opp­skrift.

Redi­ge­ring 18.03.2017: Fjer­net første set­ning i andre avsnitt.

Ingen svarinnlegg så langt.

wpDiscuz